KOLOFON FORLAG AS
KOLORITT FORLAG AS

Nedre Slottsgate 5
0157 Oslo
Telefon: 22 82 51 00
Telefaks: 22 82 51 01
E-post:post@kolofonshop.no


Utenriksminister Halvdan Koht (Tromsø 1873-1965 Lysaker), foto ved ukjent ca. 1935, Oslo Museum; - dette er altså Koht fem år før han - som gift mann, skjønt snart separert! - sensommeren 1940 innleder sin avsindige gammelmannsforelskelse i - og forræderiske korrespondanse med - fru Unni Gaasland født Diesen i Canada. Han vil gifte seg med henne. Den morske mann er svært innbilsk. Også privat er Koht en troløs - RETTSLØS - mann. Men verre: som utenriksminister sverter han engelsk politikk generelt og andre i sin EGEN regjering, og i tillegg til bakvaskelsene skryter han pinlig ofte og vedlegger kanskje DERFOR de hemmelige regjeringsdokumenter? Gaasland kalles konsekvent for “Gåsland” av professor Koht i brevene, altså til fru Gaasland! (Men når Koht kunne “oversette” selveste Ibsen til SITT desperate sprog, er vel en slik unøyaktighet for intet å regne!) Unni Diesen var skolert (mag.art.) og politisk bevisst, en radikal og pen ung dame, som var 35 år yngre enn Koht og datter av et tidligere medlem av NS, nå plutselig - som AP-mann - forfremmet beleilig til Norges kommanderende admiral: Han skal ha vært så samarbeidsvillig (se Store norske leksikons artikkel om Henry Edward Diesen). Og han var frimurer; og dét var også en bror av Unni Diesen; - og i Kohts nærhet finnes det stadig vekk høygradsfrimurere og så mange, at det er berettiget å spørre: Brøt Koht sin taushetsplikt under samværet med disse frimurere? Evt. hvor ofte? Etter å ha lært ham å kjenne gjennom hans egne ord i de hemmeligholdte brev, er jeg, for min egen del, overbevist om at Koht kunne ha brutt - og brøt - sin taushetsplikt NÅR SOM HELST det PASSET HAM! Jeg mener særlig, at han høsten 1940 må ha vært i en slags hevngjerrig, forbitret - antagelig psykotisk tilstand, for HAN har ustanselig rett - uansett - da det jo her i bunn og grunn - eller ustanselig - dreier seg om “nøytraliteten”, en egentlig irrasjonell størrelse uten betydning da all ondskap brøt frem i 1940. Men nøytralitet var nettopp den svenske - vellykkede - politikk. Og særlig de høye frimurere, som den svenske sendemann i Oslo i 1940, friherre Johan Hugo Beck-Friis, kan Koht ha kommet til å finne det staselig å prate litt “fritt” med. De svenske frimureres politikk (nemlig, da det bare er et såkalt forbud mot å prate politikk på møter, ikke på kammerset, som gjelder for disse politisk bevisste menn - mener nå jeg!) kan oppsummeres i deres egen konges PRO-nazistiske holdning, da han også var alle de svenske frimureres “HÖGE BESKYDDARE, DESS V. S. M. och HÖGSTE STYRESMAN”, sitert etter MATRIKEL över SVENSKA FRIMURAREORDEN för arbetsåret 1940-1941, del I, s. 5. Det er ikke dermed sagt at Koht førte en pro-nazistisk politikk, men hans politikk - i Oslo og i London i 1940 - var nok mer fatalistisk og engelskfiendtlig, enn man inntil nå har vært klar over - offentlig. (Nå er Kohts brev i fri flyt takket være en tabbe - kalt Å GRAVE SIN EGEN GRAV - fra de høygradsfrimureres side.) I brevene er han i begynnelsen av sensommeren stadig overbevist om at Tyskland vil vinne krigen. - Som gammel mann dveler Koht ved ungdommen i en artikkel “Ætt og foreldre” av 1961, som først ble publisert i 1968, 3 år etter Kohts død, og selvfølgelig redigert av Halvdan SKARD, nemlig Halvdan Koht: “Minne frå unge år” (1968). Den “dokter Gottfred”, som Koht omtaler på side 39, er Johan Gottfried Conradi (1835-1919), velkjent lege i Kristiania i mer enn 50 år, fra 1902 det norske frimureris “Styrende Mester”, som i 1905 etterfulgte kong Oscar II som Landsstormester for Norge (i det hele tatt gjør den norske historieskrivning seg skyldig i den forsømmelse: å unnlate å drøfte de høye frimureres aktive deltagelse i de sentrale hendelser i 1814, 1905 og 1940. Og dette på tross av - eller blind for - alle foreliggende fakta. Men altså): “Av alle skyldfolka mine på farssida var det Conradi’ane eg vart mest glad i. Etter professoren levde det tre søner og ei dotter. Lenge var det berre den eine sonen som var gift, - dokter Gottfred Conradi. Og da hadde dei tre andre hus i hop. Dei var alle så glad i både far min og mor mi (dei einaste som kalla han for “Pål”), og dei tok seg av meg med stor vennskap.”

I forordet til denne brevutgivelse nevner jeg, at leseren selv - og krigshistorikere - får avgjøre i hvilken grad Koht begår landsforræderi ved sin regelmessige utlevering av statshemmeligheter. Men kanskje også en psykiater og en jurist burde vurdere brevene? Selv tror jeg nemlig, at det må ha “klikket” i hodet på Koht svært ofte i 1940, i aprildagene først, da det viste seg at hans politiske analyser var gale, men så særlig i kjølvannet av, at HAN fratas sin makt. Det er nok først og fremst dette, at han mister kontrollen over etterretningstjenesten, som forbitrer Koht. Men som nær sagt alle brevene viser, er det dessverre INGEN som kunne ha passet dårligere enn Koht - som e-sjef (og som kjent var han i 1940 ikke en dyktig utenriksminister heller). Når han så endelig får sin avskjed og mister hele sin tilgang på Regjeringens planer og dokumenter, har han ikke annet å tilby sin kjæreste Unni, enn sin historiske kunnskap. Men da mister Unni interessen for ham! - Hva er så den egentlige sannhet bak denne bisarre “kjærlighetshistorie”? At Unni Diesen pumper den gamle mann for opplysninger, er min konklusjon. Men hvem deler hun sine opplysninger med? Jeg tror altså, at det er de frimurere som må ha endt opp med informasjonen. Svært mange indisier tyder på dette, og disse indisiene vil være hovedsaken i min kommende avhandling “Maktens Genealogi I: Scheel kontra Koht” (se foreløpig min nettside axelscheel.net). Men her må man heller ikke glemme RUSSLAND-Tysklands nære forhold denne høst 1940...