KOLOFON FORLAG AS
KOLORITT FORLAG AS

Nedre Slottsgate 5
0157 Oslo
Telefon: 22 82 51 00
Telefaks: 22 82 51 01
E-post:post@kolofonshop.no


I et stort og lytt hus bor to vidt forskjellige mennesker, Petter på tretti og Olivia på nitti. Deres forskjellige levemåter skaper stadig konflikter. Petter er i psykisk ubalanse etter at samboeren flyttet ut og fikk barn med hans beste kamerat. Olivia irriterer seg over høy musikk fra Petter og stadig festing. Hennes barnebarn, Mimi flytter inn for å bo en stund hos mormoren. Hun blir godvenner med Petter til Olivias store ergrelse. Tilværelsen tilspisser seg for alle tre idet Petters kjæreste flytter tilbake til ham.





Randi Folkestad er født i Svolvær i 1933. Hun er boatt i Stavanger og har inntil hun ble pensjonist, arbeidet som fransklærer og journalist pluss en del år på bibliotek. Hun debuterte som forfatter med romanen Tangs­forretningen i 1985. I 1991 kom novellen Funnyland i samlingen Vidunderlige nye verden. Hun har også vært morgenkåsør i NRK.


Utdrag fra boka:

OLIVIA:

Vinduer er skapt for utsikt, for å ta inn gaten og det som ligger
fjernere. Naboen min rett over er ikke på parti med meg her. Når jeg tar fram kikkerten og peiler meg inn mot Bybrua, da tror han at jeg ser på ham der han tråkker nede i gata. Det hender han hytter med fingeren. I all uskyldighet er det Bybruas trafikk jeg observerer, men den tosken har aldri skjønt det. Hvorfor skulle vel jeg være interessert i hva han foretar seg når jeg kan ta for meg av hele gatas menasjeri på kort og lang avstand?

Som gammel dame står jeg tidlig opp. Gamle damer gjør det av redsel for å gå glipp av noe. Verden er akkurat så spennende som en gjør den til når en sitter dagen lang i en stol og bare har utsikten å forsyne seg med. Min utsikt er den fra for og baksiden av huset. Men mest fra forsiden, fra stuevindu nummer to. Fra dette vinduet, med og uten kikkert, får jeg med meg det meste som skjer, både i gata og innenfor tilstøtende gatedører når disse lukkes opp og det som er innendørs åpenbarer seg. Mennesker, bikkjer og annet underlig. Jeg må innrømme, da bruker jeg kikkerten. Man ser jo litt dårlig på sine gamle dager så det må være meg unnskyldt. Hvis jeg ikke brukte kikkerten, kunne jeg ikke få med meg hvem som slippes ut og inn av gatedøren. Kunne jeg vel?

 

PETTER:

Han kjenner han er i siget. Han aksler seg og fyller vann i glasset. Utørst setter han glasset i oppvaskmaskinen. Kjøkkenet er rent og ryddig bortsett fra et par lodotter. Trekken fra vinduet fører dem dansende fram og tilbake over gulvet. Kjøkkenet er lite i bruk.

Han står og husker på tærne og venter på signaler fra kroppen.
At armer og bein skal få lyst til å røre på seg. At han skal bli varm i stedet for å hutre nå etter han trådte ut av senga. Han spankulerer litt fram og tilbake. Kjenner på kroppen. Aksler seg nok en gang. Kjenner etter om han lever. At alt er der det skal være, det han har innabords av tarmer og lunger og sånt.

Gå tilbake til køya? Eller? Ta en rask dusj og deretter begi seg ut? Eller sette på litt gladrock og glemme alt om verden rundt forbi?
Nei. Fordi alt er tiltak og vil kreve sin mann. Kreve rene klær nå som alle boksershortsene ser ut til å ha tatt kontinuerlig opphold på badegulvet etter øyeblikks trengsel etter bytur og gange i lysløypa utpå natta med diverse halvlitere i blæra.